Farlige stoffer

Fakta om bekjempningsmidler og flammehemmende midler

Bekjempningsmidler er kjemiske eller biologiske produkter som inneholder stoffer som skal hindre uønskede dyr, sopp eller planter å gjøre skade på avlinger, hus eller andre byggverk

Bekjempningsmidler må være godkjent av Landbruksdepartementet både når det gjelder plantevernmidler og impregneringsmidler. Landbruksdepartementet forvalter Lov om plantevernmidler og forskrift om plantevernmidler av 7. februar 1992.

Når bekjempningsmidler utprøves, bedømmes de helse- og miljøskadelige egenskapene og risikoen knyttet til bruksområdet. Midlene plasseres i følgende klasser:

• Klasse 1: Midler som kun kan benyttes yrkesmessig av person med spesiell tillatelse.
• Klasse 2L: Midler som bare er tillatt brukt i yrkesmessig sammenheng av personell med spesiell kompetanse.
• Klasse 2: Midler som bare er tillatt brukt i yrkesmessig sammenheng.
• Klasse 3: Midler som kan brukes av allmennheten.

Spredning av bekjempningsmidler skal utføres slik at miljøbelastningen blir så liten som mulig. Det må vises forsiktighet ved bruk av midlene slik at man unngår spredning ved ulykker eller uaktsomhet ved klargjøring av bekjempningsmidlene. Det må også vises aktsomhet ved rengjøring av emballasje og utrustning.

En godkjennelse av et bekjempningsmiddel innebærer ikke at det er akseptabelt å benytte middelet i alle situasjoner som dekkes av det godkjente bruksområdet. Om middelet skal brukes, må også vurderes ut fra lokale forhold, værforhold, hensyn til allmennheten o.l.

Andre forebyggende dyrkingstiltak som godt vekstskifte, god såbeddsbehandling, god frøkvalitet og alternative bekjempningsmetoder, som f.eks. mekanisk og termisk bekjempning, bør benyttes for å holde behovet for kjemiske midler så lavt som mulig. Det ideelle bekjempningsmiddelet påvirker bare skadegjører eller ugress. Deretter brytes det ned uten å påvirke omgivelsene. I praksis er det dessverre sjelden slik.

En stor del av bekjempningsmidlene havner på jorden og en del blir ført av gårde med vinden. I kortere eller lengre tid finnes rester av midlene igjen i jorden eller i avlingen. Den samlede effekten er avhengig av hvilke kjemiske, fysikalske og biologiske egenskaper som middelet har og egenskapene hos organismer og økosystem som utsettes for middelet.

Spredningen av stoffer fra impregnert trevirke skjer dels gjennom utvanning mens trevirket er i bruk, dels når trevirket blir avfall. Midler som inneholder arsenikk, kobber og krom gir f.eks. store problemer når trevirket blir avfall.

Det finnes ulike måter å redusere påvirkningen på helse og miljø. En måte er å velge mer miljøvennlige midler, en annen er å velge trevirke som er behandlet med redusert mengde impregnering. Man kan også konstruere bygninger på måter som forebygger fuktproblemer, eller benytte andre materialer enn tre.

Trevirke som er behandlet med bekjempningsmidler som inneholder arsenikk eller kromforbindelser, bør kun benyttes når det er behov for en langvarig beskyttelse:

• der trevirket er gravd ned eller på et annet vis er i varig kontakt med fuktig mark eller vann,
• i brygger og andre marine anlegg,
• i fast anbragte sikkerhetsanordninger til beskyttelse mot ulykker samt
• der det blir vanskelig utbyttbart etter innbygging i miljø hvor det er fare for fukt, f.eks. i sviller, innstøpt i betong, i utsatte bjelkelag og lignende bygningselementer.

Kreosotbehandlet trevirke har lenge hatt restriksjoner. Høsten 2001 ble et nytt EU/EØS-direktiv (Directive 2001/90/EC) vedtatt som regulerer bruken. Kort oppsummert er det kun tillatt å bruke kreosot i yrkesmessig sammenheng til trebehandling av industrianlegg eller gjenbehandling av tidligere behandlet trevirke. Man har kun lov til å bruke kreosot med mindre enn 0.005 vektprosent benzo-a-pyren og mindre enn 3 vektprosent vannekstraherbar tjæresyre. Det er begrensninger på omsetning av behandlet trevirke, og det er ikke tillatt å benytte kreosotbehandlet trevirke innendørs, i leker, på lekeplasser, i parker o.l. slik at det kommer i hyppig hudkontakt eller i kontakt med matvarer eller fôr.

Flammehemmende midler

Følgende varegrupper berøres mest av flammehemmende midler:

• Møbler og tekstiler
• Kontormaskiner

Flammehemmende midler tilsettes et materiale for å forhindre branntilløp eller spredning av brann. Det finnes i dag en rekke ulike flammehemmende midler med varierende kjemisk sammensetning, med ulike mekanismer for flammehemming og som er beregnet for et bredt spektrum av materialer. Middelet kan tilsettes enten ved å blande det i produktene eller ved å etterbehandle produktene.

Den direkte årsaken til at et produkt har flammehemmere, er regelverk for brannsikkerhet. Det vanlige er at regelverket er utformet slik at et materiale eller et produkt skal klare en standardisert test. Standarder finnes på både nasjonalt og internasjonalt nivå.

Flammehemmende midler kan, kjemisk sett, deles inn i hovedgruppene halogenerte organiske forbindelser, ikke-halogenerte organiske forbindelser, samt uorganiske forbindelser.

De halogenerte organiske forbindelsene domineres av en rekke bromerte forbindelser, samt klorerte parafiner og fosfater. Ikke-halogenerte organiske forbindelser er f.eks. fosfatestere og fosfonater. Uorganiske forbindelser som benyttes, er f.eks. aluminiumhydroksid og diantimontrioksid.

Flammehemmende midler finnes i en rekke produkter som brannbeskyttende maling og lakk, datamaskiner, elektronikk-komponenter, formslippemiddel, gulvmaterialer, hydraulikkoljer, klær, kretskort, leker, oljer, papir, plast, tapeter, teltduker, TV-apparater etc.

Plast er det materialet som inneholder størst mengde flammehemmende midler. Plast tilsettes ofte bromerte forbindelser som flammehemmere. I tekstiler brukes det ofte ulike typer av fosfor- eller fosfonatforbindelser. Disse er vaskebestandige. Klorforbindelser var mer vanlige før, men kan også forekomme i dag. Organiske halogenforbindelser benyttes blant annet ved bestrykning av rullegardiner. Klorerte parafiner kan også forekomme. Det finnes også midler som ikke tåler vann.

Miljø- og helseeffekter av flammehemmende midler

Kunnskapen om helse- og miljøegenskaper for mange flammehemmende midler er på enkelte områder, for dårlig. Spesielt på miljøområdet finnes det ofte kunnskapsmangel med hensyn til f.eks. giftighet for alger og fisk, bioakkumulerbarhet og nedbrytbarhet.

Flammehemmende midler skal gi beskyttelse mot brann, og det innebærer at stoffene ikke må brytes ned for hurtig.

Behovet for sent nedbrytbare forbindelser fører til at de kan bli skadelige for miljø og helse. De kan bli tatt opp og bli lagret, bioakkumulert, i fettvevet hos dyr og mennesker. Bromerte flammehemmende midler har blitt gjenfunnet i fisk og vilt, som blant annet sel, sjøfugl, gjedde, elg og rein.

Det er foruroligende at konsentrasjonene i miljøet av visse bromerte flammehemmende midler øker. En retrospektiv tidsstudie av en sedimentsøyle i sydlige Østersjøen indikerte f.eks. at konsentrasjonene av visse PBDE økte fra begynnelsen av 70-tallet til slutten av 80-tallet. Spredningen i naturen har visse likheter med miljøgiften PCB som forårsakat mye skade innen den ble forbudt. Når PCB-konsentrasjonen nådde kritisk nivå, oppsto det uønskede effekter i naturen. Dette kunne ikke forutses med datidens kunnskap. Visse kjente effekter har nå blitt koplet til forekomsten av PCB i miljøet. PBDE har strukturelle likheter med PCB.

På grunn av stor risko, bør enkelte flammehemmende midler fjernes fra markedet.

De stoffene som først og fremst bør fjernes, er:

PBB (polybromert bifenyl)

dekabrombifenyl, CAS-nummer 13654-09-6

PBDE (polybromerte difenyletere)

pentabromdifenyleter, CAS-nummer 32534-81-9
oktabromdifenyleter, CAS-nummer 32536-52-0
dekabromdifenyleter, CAS-nummer 1163-19-5

EU har forbudt enkelte flammehemmende midler i tekstiler som kommer i kontakt med huden: -- Tris(2,3-dibromopropyl)fosfat, CAS-nummer 126-72-7
Polybromerte bifenyler, f.eks. CAS-nummer 59536-65-1

PBB och PBDE kan finnes i deksler til husholdningsmaskiner, datamaskiner og annen kontorutrustning, i kretskort, i strømbrytere, reléer og sikringer. PBDE har blitt målt i luften rundt TV-apparater. Disse forbindelsene kan fortsatt finnes i importerte tekstiler og møbler.

Det er vanskelig å stoppe lekkasjen av PBB og PBDE til naturen ved å samle inn og gjenvinne varer med flammehemmende midler. Midlene er mange og spredt, og merkingen viser ikke hvilke varer som inneholder slike midler. Den eneste måten å redusere faren med flammehemmende midler på, er å slutte å bruke de mest miljøskadelige stoffene.

Tetrabrombisfenol A (TBBP A) har globalt sett det største produksjonsvolumet av alle kommersielle bromerte flammehemmende midler, og benyttes blant annet i kretskort. Kunnskapene er fremdeles begrensede når det gjelder hva som hender ved nedbryting av plast som inneholder TBBP A. Det finnes indikasjoner på at det er vanskelig nedbrytbart. Samtidig viser undersøkelser (f.eks. fra USA og Sverige) at TBBP A i veldig liten grad tas opp i fordøyelsen hos pattedyr, og at den bioakkumulerende effekten virker være begrenset til sjødyr. TBBP A er også toksisk for fisk, alger og daphnia.

Det er viktig at alternativene utredes skikkelig sett fra et helse- og miljøperspektiv. I dag er mangelen på kunnskap stor. Ved å tenke nytt med hensyn til tekniske konstruksjoner, kan tilsetningene av flammehemmende midler reduseres. Et eksempel er deksler til TV-apparater hvor det ikke er behov for tilsetning av flammehemmende midler. Ved å endre på konstruksjonen, kan brannsikkerhetsskravene fremdeles oppfylles. Ved å endre på materialvalget er det også mulig å endre på brannegenskapene.

Konklusjonen er: ved å stille krav til leverandørene, kan en påvirke valget av flammehemmende midler i produktene.